Helene is back!

Brasilia...merkelig by, kul arkitektur...goy aa ha sett.

Endelig kom regnet etter ca seks maaneder... Sondre nyter de kalde regndraapene i bakgaarden til familien Eikeland.

Gutten i midten var ny paa Centrhino naar vi jobbet der i fjor, han er blitt mye bedre i form. Goy aa se! Jenta til Houyre heter Fabiola og er en sjarmor uten like.

To hjerteknusere paa Centrinho...Kidsa er i aldersgruppen 0-5 og blir tatt inn kunn paa bakgrunn av vekt. Centrhino fungerer som en barnehage, med spesielt fokus paa ernering og bedring av helsetilstand.

Miriam (daglig leder paa Centrinho, og veninne) Rogerio (Bestekompis av AK og Helene, musikktalent, og evig opgitt over at Helene ikke eier rytme)

Sozinho em Porto National!

Her komme en kort oppsummering av hva min uke alene i Porto inneholdt. De to forste dagene uten tuppen og lillemor gikk med til aa finne roen, det viste seg aa vere ganske enkelt, tror det er et medfodt talent! Fikk ellers veiledning fra min forhenverende veileder, Assa, om jobb og ting og tang...men kan ikke paastaa at vi kom frem til noen veldige fasitsvar. Fikk unnagjort mitt aarlige tannlegebesok...to hull fikset til den nette sum av 300 kroner, kjekt kjekt! Fikk besokt flere bekjente, Centrinho (senter for underernerte barn, en av plassene AK og Helene jobbet i praksisperioden), fikk kvalitetstid med alle mine gode venner. Overlevde savidt heten som var dagen for det begynnte aa regne...kan bare konstantere at svetten rant konstant! For aa oppsummere oppsummeringen saa var det fantastisk aa vere tilbake i Porto National, og desto mer trist aa reise igjen. Taarene trilla paa bussturen. Reisen nedover alene gikk ellers utmerket, ingen skumle ting som skjedde mamma Bjorg. Men det er oppskrytt aa vere turist alene. Knall aa treffe jentan igjen i Punte del Diablo, og den friske sjoluften var faktisk digg etter to uker i badstu-staten Tocantins.

Maa til slutt bare takke familien Eikeland for ekstrem gjestfrihet, det varmer hjerterota!

Ate mais gente...