Amerikanernes lekeplass, de rike vel og merke, ogsaa kalt Tamarindo...lokalisert paa vestkysten av Costa Rica. Her har da de "soon to be broke" bacpackerne ogsaa oppholdt seg de siste dagene. Vi kunne kjapt konkludere med at de fasjonable hotellene som motte oss var langt over vaart budsjett, til Karis store fortvilelse. Saa det ble et spartansk hostell til den nette sum av 8 dollar natta paa oss. For denne summen faar du en seng,med som kan ligne en madrass,men det var ingen prinsesser paa erten her. Myggen er alltid velkommen (Kristensen telte tretten myggstikk paa venstre legg etter forste dagen. Det var ho veeeeldig fornoyd med),og kakkelakkene kan gjerne bruke badet. Isolasjon av tak og vegger er ikke innkludert. I prisen ei heller frokost. Dagmar, Kari og Bjorg dere hadde stoooor trivdes her med andre ord! Til god trost var nermeste nabo verdens diggeste fruktsjappe,samt verdens beste wokrestaurant. De fikk besok av oss daglig, Kari var ivrigst paa aa handle slush med frukt. Den mile lange stranden var bare et steinkast unna (et av Helene sine...og det er soren ikke langt). Solen derimot glimret med sitt fraver. Vi fikk en dag med sol,og da ble vi solbrent igjen. Surfing sto selfolgelig paa planen. Ur og Johannessen skulle endelig faa seg et par dykk i det store havdypet, trodde de. Grunnet diverse misforstaaelser ble dette ikke noe av.
Siste ukens uhell:
Marte: Svidde haanda paa stekepanne uten haandtak. Da syntes Marte plutselig at det aa steke pannekaker til frokost ikke var saa morsomt lenger.
Kari: Kjempet med finnen paa surfebrettet, noe som resulterte i kutt og blaamerker. Hvis myggstikk kan kalles uhell saa har Kari hatt MANGE.
Helene: Litt for opptatt av aa prate med Kristensen til hoyre for seg, noe som resulterte i fullstendig frontkollisjon med et tre.
Dere der hjemme faar fortsette aa styre med juleforberedelsene, vi dropper det og tar turen til Cuba. Kari paastaar at hun her har en audiens med Castro for aa lere om kommunismen.